onsdag 12. april 2017

Ny generell del av læreplanverket

Den generelle delen av læreplanen fra 1993 skal fornyes og revitaliseres. I disse dager er nytt forslag ute på høring, og 6. april var jeg på høringskonferanse i Bergen. I dette innlegget sier jeg litt om hva jeg fikk ut av konferansen, og mine tanker rundt dette.

Formålet med grunnopplæringen i Norge er å gi både dannelse og utdannelse. Elevene skal få faglig, sosial og emosjonell kompetanse. Her har den generelle delen av læreplanen de siste 24 årene hatt en uvurderlig betydning med sin beskrivelse av det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannende, samarbeidende, miljøbevisste og integrerte mennesket.

Verdiløft
I sin innledning til høringskonferansen fremhevet Kunnskapsministeren viktigheten av et verdiløft i skolen, og at den nye læreplanen er kjernen i dette arbeidet. Opplæringen skal legge til rette for å utvikle vår etiske bevissthet, og gjøre så vi i skolen, og senere i livet, får et moralsk kompass å styre etter i dagligliv og arbeidsliv. I løpet av skolegangen skal vi få fundamentet som gjør at vi kan mestre egne liv, mestre arbeid, føle oss trygge, ja, kort sagt gjøre oss best mulig i stand til å finne vår plass i samfunnet.

Opplæringen skal være fremtidsretta, og i tråd med Fremtidens skole og fornyelsen av Kunnskapsløftet. Jeg synes likevel det er verdt å poengtere at det å være barn og ungdom har en egenverdi. For dem er livet her og nå. De må få trives og blomstre der de er i livet, og på skolen må de få møte og erfare et vell av læringsarenaer så alle kan oppleve mestring og læringsglede, og finne sine talent. Når planer skal skrives er det lett å glemme at mange elever faktisk tar skade av skolegangen sin, og opplever noen av sine vanskeligste år den tiden de er elev i skolen.

Navnet er viktig
Det synes å være enighet om at navnet «generell del» av læreplan bør fornyes. I høringsutkastet heter det «overordnet del», mens det i debatten har kommet forslag om å kalle det «grunnleggende del», «skolens sjel», «skolens grunnlov» og «skolens kompass». På engelsk heter det «core curriculum», altså noe som har å gjøre med kjernen i skolens virksomhet. Jeg synes at dokumentet skal hete overordnet del. Det som er overordnet vil virke som kompass på de faglige og pedagogiske valgene som tas, og styres etter noen kjerneverdier som står sterkt i det norske samfunnet. Gjøres dette på en klok og god måte, vil den nye læreplanen etter hvert også bli del av skolens sjel.

Høringsutkastet til den nye læreplanen er inndelt i tre deler:

  • Opplæringens verdigrunnlag
  • prinsipper for læring og utvikling
  • prinsipper for skolens praksis


Skolen skal…, eller?
Ordlyden i beskrivelsene under hver del blir diskutert. Det er konsekvent brukt «Skolen skal…», og slik jeg forstod det mener noen at dette er for stamt eller snevert. Jeg mener en slik ordlyd er helt uproblematisk. For eksempel: Skolen skal sørge for at menneskeverdet og de verdiene som støtter opp om det, legges til grunn for opplæringen og hele virksomheten. 

Det skulle bare mangle om ikke skolen skal dette! Så vil utfordringen være hvordan kollegiene som lærende profesjonsfellesskap stadig holder pulsen på hvordan læreplanen praktiseres. Jeg mener at praktiseringen av verdiene og prinsippene blir synlig gjennom små og store valg og prioriteringer som skjer hver dag i klasserommet og på skolen som helhet. 
For eksempel:

  • Hvordan legges det til rette for et reelt elevdemokrati i praksis?
  • Hvordan brukes, og prioriteres, tilbudene fra den Kulturelle skolesekken?
  • Blir en tur- og aktivitetsdag prioritert på linje med en heldagsprøve i matematikk?
  • Brukes det engangs(plast) service og bestikk i skolens kantine?


Skolehverdagen er kompleks og det er mange hensyn som skal tas.

Profesjonsutvikling innenfra
Noen etterspør muligheter for kursing av lærerne når ny læreplan blir gjeldende. Jeg tror ikke kursing er veien å gå når det gjelder ny overordnet del av læreplanen. Profesjonsutvikling må komme innenfra og skje sammen med de en jobber sammen med i hverdagen.

Slik jeg ser det er de lærerne jeg kjenner mer enn nok i stand til å både lese, drøfte, reflektere og skape ny praksis rundt en ny overordnet del av læreplanen. 
Her er nok av spørsmål som må drøftes:

  • Hvordan forstår vi oppdraget i skolen?
  • Hvem er elevene våre?
  • Hvordan skal vi la elevene utfolde skaperglede?
  • Hvordan praktiserer vi respekt for naturen i alle fag?
  • Hvilken vurderingspraksis vil ivareta elevenes tro på egen mestring?
  • Hvordan skal arbeidstid, planleggingsdager og fellestid brukes?
  • Hvordan vurderer vi metodebruk og faglig skjønn?


Her er mange vurderinger og valg som skal gjøres.

Demokratisk sinnelag
«Demokratisk sinnelag kommer ikke av seg selv» hevdet Røe Isaksen, og det er jeg veldig enig i. Skolen har en unik og sentral rolle i å legge grunnlaget for demokratisk medborgerskap. Da er kritisk tenkning, evne til å manøvrere i en kompleks verden og selvhevdelse sentralt.

Øvelse i demokratisk sinnelag er ikke et eget skolefag, men er godt eksempel på noe som må gjennomsyre alt som skjer i hele skolens virksomhet, i løpet av hele opplæringsløpet. Verdiene må praktiseres i bred forstand, og da blir det etter min mening for smått om vi bare forholder oss til læreplaner i enkelte fag. 

Spennede spenningsforhold
Noen verdier og prinsipper er faktisk overordnet det enkelte fag! Her kan/vil det skapes et spenningsforhold mellom overordnet læreplan og enkeltfagenes læreplan. Fordelene med et slikt spenningsforhold er at det i kollegiene på skolene må diskuteres hvordan målene i både overordnet del og i enkeltfagene kan nås når hele virksomheten ses under ett. Ledelse, samhandling, etiske- faglige-, og pedagogiske vurderinger blir viktig for hvordan det arbeides, og hvordan opplæringen planlegges og følges opp.




mandag 6. februar 2017

Digital dømmekraft

Digitale ferdigheter er helt avgjørende for alle mennesker i dagens samfunn. Det er selvsagt varierende grad av digitale ferdigheter i ulike aldre, samfunn og kulturer, men for produktive, skapende, samfunnsdeltakende og lærende mennesker er det helt sentralt, og av uvurderlig betydning i det aller meste vi gjør. Det er ikke uten grunn det er definert som en grunnleggende ferdighet som er viktig i alle fag i skolen.

For meg er digital dømmekraft selve bærebjelken når det gjelder digital kompetanse. Ordet dømmekraft sier meg noe om at vi skal ha kraft og evner til å gjøre gode vurderinger når vi bedømmer det vi har tilgang til på nett. Vi skal også ha handlekraft til å påvirke og delta.

Det tenkende, kritiske, kunnskapsbyggende, lærende og reflekterende mennesket er i sentrum.

World Economic Forum har kommet frem til denne oversikten med åtte digitale kompetanser:



Utdanningsdirektoratets forklaring av digitale ferdigheter:

«Digitale ferdigheter vil si å kunne bruke digitale verktøy, medier og ressurser hensiktsmessig og forsvarlig for å løse praktiske oppgaver, innhente og behandle informasjon, skape digitale produkter og kommunisere. Digitale ferdigheter innebærer også å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk».

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring».

EU har også laget et rammeverk for digital kompetanse.

Kort oppsummert for meg er dette;
«Hvordan skal vi tilegne oss gode strategier for deling og tilegnelse av kunnskap i et samfunn i endring?»

Digital dømmekraft er viktig for å forstå hvordan nettet fungerer, om hvilke fallgruver som finnes, og om hva som er hensiktsmessig bruk, alt etter hva det er en vil oppnå.

Viktigheten av digital dømmekraft blir stadig aktualisert. Vi har i den senere tid blitt kjent med både «fake news» og «alternative fakta», selv om noen vil hevde at dette er gammelt nytt. Dette gjør at det stilles stadig økende krav til alle oss når vi skal navigere og vurdere det vi finner, og blir presentert for, på nett.

Under fjorårets presidentvalg i USA skjedde det «cyberangrep» for å påvirke utfallet av valgkampen. Dette var lenge omtalt som fake news av vinneren av valget, og det er vel uvisst hva Trump måtte mene om dette den dag i dag. Det illustrerer noe av kompleksiteten og utfordringene vi står overfor; 

  • Hvem får «rett» til slutt? 
  • Hvordan skal vi klare å navigere i all støyen vi utsettes for på nett hver dag? 
  • Er det de som roper høyest som vil lykkes best i få fram sitt budskap, falskt eller ei?
  • Er det viktigere å bli underholdt enn å få saklig og korrekt informasjon?


Vi står overfor interessante og utfordende tider med en amerikansk president som mener det er nødvendig å kommunisere direkte på twitter på grunn av liten tillit til store deler av media.

Jeg ser også for meg at det vil kunne bli krevende for oss som driver med opplæring at vitenskap og forskning til dels blir latterliggjort og bagatellisert når det ikke passer med presidentens verdensbilde. 

  • Hva skal eventuelt være vår motvekt i denne situasjonen? 
  • Hvilken betydning får det for den læringen som skjer? 
  • Må vi endre hvordan vi underviser?


Situasjonen viser at kloke ord fra gamle helter fremdeles må tas frem og få skinne. Nydelig, viktig og tankevekkende fra John Dewey (1916):

"Democracy has to be born anew every generation, and education is its midwife."

Apropos støy på nett så må det være del av vår digitale kompetanse å ha et minimum av forståelse om hvordan den største søkemotoren vi har, vil «sile» og tilpasse nettinnholdet, inkludert reklame, til oss brukere. Våre digitale fotspor brukes for alt det er verdt når det gjelder tilpasset reklame

Vi må også kjenne til hvordan algoritmer brukes og hvilken betydning det har for hva vi får lettest tilgang til på nett.

For oss som driver med opplæring har vi mange gode hjelpere. Her er kun et lite utvalg:


Digital kompetanse og digital dømmekraft har, slik jeg ser det, alt med kunnskap og demokratiforståelse å gjøre. Ved å være bevisst, og trene oss, i digital dømmekraft vil vi rett og slett bli bedre til å ta vare på oss selv og andre, vi vil kunne stille de rette spørsmålene til rett tid, og påvirke samfunnsutviklingen gjennom aktiv og konstruktiv deltakelse.


onsdag 30. november 2016

Makromobbing


Denne uka har eg vore på seminar om mobbing i skulen. Innfallsvinkelen til eit par av bidragsytarane gav ny næring til tankar eg har hatt lenge.

Professor Robert Thornberg frå Linkøbing Universitet viser til Albert Banduras teori om sjølvregulering og «moral disengagement»/moralsk avstandstaking. Thornberg hevdar at dei som mobbar scorar høgare når det gjeld moralsk avstandstaking.

Moralsk avstandstaking gjer seg ulike utslag som til dømes:
  • ·       rettferdiggjering av eigen åtferd.
  • ·       bagatellisering av negative handlingar.
  • ·       samanlikning med det som er verre. «Dette er vel ikkje så farleg. Må vel tole sopass»
  • ·       skulde på andre, og ansvarleggjera andre for eigne handlingar.
  • ·       pulverisering av ansvar. «Eg er berre med gode vener. Eg kan ikkje ta ansvar for det dei gjer.»
  • ·       minimering av konsekvensar. «Det er berre ord, eg har ikkje gjort noko».
  • ·       dehumanisering. Å gjere offeret mindre menneskeleg.
  • ·       skulde på offeret. «Det er ikkje anna å vente slik han ser ut/oppfører seg etc».


Miljø og kultur er viktig for korleis moralsk avstandstaking får breie seg.

Paul Horton, også frå Linkøping Universitet, meiner vi i skulen må sjå meir på kva det er i settinga  som gjer at nokon mobbar andre. Ikkje berre sjå kva det er med individet, men sjå kva det kan vere med omgjevnadene og konteksten mobbinga skjer i.

Uri Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell viser korleis våre sosiale interaksjonar vert forma av gjensidig samhandling mellom dei fire systema i modellen. Desse systema er vi alle ein del av, og i sum utgjer dei vårt miljø og kultur.


Til dømes er det diverre slik at presidentvalkampen i USA har aktualisert kva makrosystemet har å tyde for korleis vi som individ samhandlar og dannar grunnlag for eit miljø med meir mobbing. Verdas mektigaste er no ein kar som gjennom lang tid har brukt tida si på å latterleggjere og audmjuke andre som på mange måtar stiller svakare enn han sjølv. Amerikanske lærarane melder om meir mobbing i skulen og har døypt fenomenet «the Trump Effect». Dette gjer det svært tydeleg at det som skjer i makrosystemet lett kan underminere det som skjer i dei andre systema, inkludert alt godt haldningsskapande og anti-mobbearbeid i skulen.

Kva gjer så vi som arbeider i skulen? Korleis snakkar vi med barn og unge om åtferda og haldingane til verdas mektigaste? Går vi rett i fella og brukar moralsk avstandstaking for å bagatellisera, forklara og rettferdiggjere det den komande presidenten gjer og står for? Vi må hugse på at mannen trass i alt er valt av folket, og at det er mange i vårt eige land som tykkjer han er ein god kandidat. Korleis manøvrera vi i dette landskapet?

Vi treng heller ikkje kryssa dammen for å sjå moglege utfordringar i makrosystemet her i Noreg. Eg kan ikkje fri meg for å bekymre meg for kva det gjer med oss at ein av våre mektigaste politikare jaktar på ulovlege innvandrarar med tv-kamera på slep. Kanskje uroa er ugrunna? Listhaug representera trass alt Noregs tredje største parti, og rundt 40% av alle Nordmenn meiner ho gjer ein god jobb. Det er endåtil rett oppunder 60% som synes ho gjer ein god jobb når det gjeld innvandring. Kven er eg til å moralisera og meine at eg veit betre? 

Sjølv om andre parti og politikare hadde sitte ved makta er det truleg at den praktiske politikken hadde vore mykje lik. Gjer det verkeleg noko om Listhaug kommunisera i store bokstavar, seier ho er glad for å sende små born oppvaksne i Noreg til utrygge land og karakterisera meiningsmotstandarar som hylekor? Eller bidreg det til moralsk avstandstaking, som rettferdiggjering, «vi kan ikkje hjelpe alle som har det vondt», avstandstaking, «det kunne vore verre», «vi må vere like strenge som dei andre landa», «det er berre ord» og «det er deira eigen feil at dei ikkje har komen seg ut av Noreg før».

Eg har òg sett lærarar poste ufine kommentarar i sosiale medier. Sjølv om ein «sparkar oppover» vil eg hevda åtferda kan bidra til eit miljø og kultur som kan gje grobotn for moralsk avstandstaking og betre vilkår for dei som mobbar andre.  Vi har alle eit ansvar, og folk med makt har eit ekstra stort ansvar.


mandag 31. oktober 2016

Stopp, ikke mobb!

For meg sto forrige uke mer eller mindre i «mobbingens tegn». Jeg fikk vært på foredrag med både Guttorm Helgøy fra Trygg i Fjell og mobbeombudet i Hordaland, Mari-Kristine Morberg. I tillegg arrangerte jeg og min gode kollega Åse Nyheim temadag for PPU studenter. Det var kjekt og lærerikt å dele en slik dag med så mange flinke og reflekterte mennesker.

Det er flere definisjoner av mobbing, men jeg liker godt hvordan Frithjof Jacobsen sier det i omtalen av Odin-saken:

«Mobbing handler om å bli gjort ensom av andre. Om at noen tar den tryggheten du trenger for å fungere. Om at noen tvinger andre inn i et liv der krefter og tanker som skulle vært brukt på å leve, i steden blir brukt på å overleve.»

Mobbing er så alvorlig fordi det reduserer mulighet for positiv læring og utvikling. Det er alvorlig for alle, men særlig alvorlig for barn og unge i vekst og utvikling. Det er den største enkeltårsaken til psykiske helseplager hos barn og unge i Norge. Det kan også gi psykiske helseskader for de som ser at mobbing skjer. Mobbing sprer frykt og ubehag. Mobbing er også skadelig for de som utøver mobbing. Mobberne har en kortsiktig gevinst av å mobbe. Gevinsten får de blant annet gjennom opplevelse av makt, tilhørighet og følelsesmessig kontroll. De må ha hjelp til å slutte, for det vil ikke skje av seg selv. Forskningen til Dan Olweus viser at opp mot halvparten av mobberne havner i kriminelle miljøer senere i livet.

Forekomsten av mobbing i skolen ligger noenlunde stabilt på rundt 6-8% (Moen, 2015). Tall fra Elevundersøkelsen viser at forekomsten er på sitt laveste med ca 2% i videregående skole, for så å øke til rundt 4% for de som begynner i lære. Tallene ligger på rundt 9% i arbeidslivet ellers (Einarsen et al, 2007).

Den danske Alliancen mod mobning/Mary Fonden har laget en filmsnutt som viser hvordan kulturen i fellesskapet er viktig for om mobbing kan oppstå. Vi mennesker er avhengig av gruppen. Vi frykter å måtte stå alene og bli gjort ensom av andre. I fellesskap som ikke er tolerante, trygge og positive vil det utvikle seg en kultur hvor alle vokter på alle og en blir passiv i mobbesaker pga frykten for å bli straffet sosialt og bli stående alene igjen utenfor fellesskapet.

Helgøy viser til kanadisk forskning som sier at 11% av barna griper inn når de ser andre bli mobbet. Effekten av at noen gjør det er formidabel; mobbingen stopper da i 80-90 % av tilfellene. Kanskje det var det Lennart Bång tenkte på når han laget den flotte kortfilmen «Stå upp för de Tysta», men egne erfaringer fra oppveksten.

Både Helgøy og Morberg viser til hvor problematisk og skadelig det er med en «dette må de tåle» holdning. Hvor mange er det vel ikke som selv har sagt; «litt må en jo tåle»? Da må det lyse en varsellampe hos oss som jobber med mennesker; skal vi virkelig bestemme hva andre skal tåle? Dette er skumle mekanismer, nettopp fordi mobbing skjer på grunn av bagatellisering, distansering og reduksjon av hemninger hos de involverte over tid. 

Til slutt skjer mobbingen «fordi de fortjener det», og vi voksne kan si «de må jo bidra litt selv også», «vi kan jo ikke blande oss inn i alt som skjer», «de må lære seg å tåle litt» eller «vi kan jo ikke tvinge noen til å være venner». Da er vi på ville veier.

Ja, vi velger hvem vi skal være venner med, men i skole og arbeidsliv er vi del av et fellesskap, og det forplikter. På arbeidsplasser og i skoler må vi finne ut av hva det innebærer å være kollega eller klassekamerat. 

Hva er greit å gjøre, hvilke normer forholder vi oss til? 
Hvordan skal vi ha det her hos oss, og hva er eksempler på at vi har nulltoleranse når det gjelder mobbing?

Mange er i disse dager særlig bekymret for digital mobbing, men vi skal være klar over at i tilfeller med digital mobbing skjer det også direkte mobbing i 80-90% av sakene. Det er mobbingen som er problemet, digital eller ikke, selv om det er en særlig utfordring og belastning at det er vanskelig å gå ut av situasjonen når det gjelder digital mobbing. Vi er «på nett» store deler av døgnet, enten det er skole, jobb eller fritid. Vår digitale verden gjør også at deling og spredning skjer i en grad og et tempo som vanskelig lar seg styre.

I forbindelse med debatt om ny generell del av læreplanen var elever spurt om hva de ønsket i denne forbindelse. Ett av punktene de ønsket seg var kjærlighet! Intet mindre!

Denne kjærligheten skal vi operasjonalisere ved å gjøre alt vi kan for å hindre at mobbing skjer. Vi må skape rause, trygge, tolerante og inkluderende fellesskap. God ledelse, gode relasjoner og systemer må til for å avdekke og få til å stoppe mobbing. Vi som jobber i skolen må ha en urokkelig tro på at vi kan gjøre en forskjell. 

onsdag 19. oktober 2016

Fremtidens skole er nå!


I dag har jeg vært på alumnisamling på NHH/AFF. Der fikk vi foredrag med Sten Ludvigsen om Fremtidens skole. Dette innlegget representerer mine inntrykk og min forståelse etter dagen i dag.




Ludvigsen var leder for utvalget som gjennom NOU 2014:7 og NOU 2015:8 har arbeidet med det som resulterte i Meld. St. 28 (2015-2016) Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet. Meldingen ble tilrådd i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 5. oktober, i Innst.19 S (2016-17).

Ludvigsen anslår at ca 85% av forslagene fra utvalget er tatt med i det endelig dokumentet. Ludvigsen sier at det er to saker/tema de ikke er fått gjennomslag for.
Det som ikke er kommet med i Meld. St. 28 er:
#Viktigheten av koplingene mellom sosiale, emosjonelle og kognitive kompetanser. Ludvigsen sier at det ifølge forskning ikke er mulig å skille disse kompetansene, og at det absolutt burde vært del av det endelige dokumentet. OECD har et forskningsprosjekt, Educational and social progress (2014), som viser sterke koplinger mellom sosiale og emosjonelle kompetanser og kognitive kompetanser.

#Å foreta en gjennomgang av testregimet i skolen for å gjøre det mer koherent (sammenhengende) og samkjørt. Ludvigsen pekte på at det er en utfordring i skolen at vi ikke alltid klarer å være koherent i det vi gjør i skolen.

Ludvigsen hevder det må komme dyptgripende endringer i praksis og innhold i fremtidens skole. Fremtidens skole vil stille nye krav til alle involverte, både elever, lærere, skoleledere og skoleeiere (kommuner, fylker).
Skoleeiere og skoleledere må forholde seg til ulike, og av og til, motstridende, forventninger. Politikerne vil har «mer og bedre» skole, samtidig som lærerne hver dag opplever at de gjør sitt ytterste for elevene. Det er også motstridende forventninger mellom individ/enkeltelev og gruppe/klasse- og skolemiljø. Ludvigsen fremhever viktigheten av, og verdien av, læring og utvikling i et fellesskap.

I opplæringen i fremtidens skole må det være fokus på å:
  • Kople kunnskap fra/mellom ulike kilder.
  • Tolke data og utføre faglig problemløsning i digitale omgivelser.
    • Det er en stor utfordring å sortere og sile informasjon og fakta fra et enormt stort kildetilfang. Mye av informasjonen krever mye tolkningsarbeid for å forstå det og en må vite hva er premissgrunnlaget for informasjonen. Samfunnet er i stor endring når det gjelder infrastrukturer, risiko, normer og medieopplevelser/bruk.
  • Utvikle kritisk tenkning og foreta etiske overveielser.
  • Bruke vitenskapelige metoder og tenkemåter for å utvikle kritisk tenkning.
  •  Trene opp evne til kunnskapsintegrasjon for allmenndanning, med rot i det samfunnet vi lever i.
  • Jobbe forståelsesorientert. Det sier seg selv; vi ønsker heller å forstå, enn å måtte huske og reprodusere fagstoff.
  • Øve opp fagspesifikke argumenter. Argumentasjonen er ulik i ulike fag.
  • Tilrettelegging/design av innhold som gir muligheter for elevene å se/oppleve/lære sammenhenger mellom fag/emner. 
  • Ha varierte og tilpassede arbeidsformer og metoder. Variert undervisning kompenserer. Mer variasjon og bredde i metodisk repertoar vil virke kompenserende i forhold til tilpassa opplæring.
  • Være dialogisk og undersøkende. Et kjernespørsmål her er: Hva er så vanskelig at en (lærer/elev) må «snakke om» det? Ikke alt ved et fag krever dialog.
  • Dybdelæring og progresjon. Dybdelæring vil jeg komme tilbake til. Det er verdt minst ett eget innlegg!
Til slutt:
Ludvigsen var klar i sitt budskap og oppfordring til oss skolefolk;

Vi skal ikke vente, men ta grep! Vi skal ta initiativ og vise profesjonalitet. Vi må lage utviklingsprosjekter, være i forkant og proaktiv i møte med Fremtidens skole.


Jeg er helt enig. Fremtidens skole er her nå. Vi kan ikke vente med å endre praksis til det kommer nye læreplaner i 2019. Dette er ikke noe som «vil gå over». Vi må vise at vi har kompetansen og viljen til å gjøre det som skal til for å møte de utfordringene som ligger foran oss. Vi skal være aktive deltakere og premissleverandører for den faglige og pedagogiske utviklingen som skal skje i Norge i årene som kommer!


fredag 7. oktober 2016

Evnerike elevar – og kva så?

Nyleg kom NOU 2016:4 «Meir å hente. Betre læring for elevar med stort læringspotensial.» Denne utreiinga er også kjend som «Jøsendalutvalet», og er ei bestilling frå Kunnskapsministeren. Minister Røe Isaksen meiner det er mangel på medvit og kunnskap om denne elevgruppa og at dei er gløymde i skuledebatten.

Eg tek utgangspunkt i at dette er ei fornuftig prioritering frå Kunnskapsministeren si side, men undrar også på kva som ikkje allereie vert dekka i opplæringslova;
§ 1-3.Tilpassa opplæring og tidleg innsats
«Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven»,
og i forskrift til opplæringslova:
§ 3-11.Undervegsvurdering
«Undervegsvurdering i fag skal brukast som ein reiskap i læreprosessen, som grunnlag for tilpassa opplæring og bidra til at eleven, lærlingen og lærekandidaten aukar kompetansen sin i fag».
Samla kan ein seie at elevens kompetanse skal aukas og opplæringa skal tilpassast, men det er ikkje noko nytt.

I samband med arbeidet til Jøsendalutvalet vart det utarbeidd ei forskingsoppsummering frå Kunnskapssenter for Utdanning: «Evnerike elevar og elevar med stort læringspotensial
Her kan ein mellom anna lese:
Innhaldet i skulen må vera tilpassa elevenes kognitive, psykologiske, sosiale, kulturelle og faglige føresetnader.
Å vere evnerik er kontekstavhengig og dei evnerike er ikkje ein heterogen gruppe.
Det er viktig med motivasjon og innsats.
Evnerike elevar er også sosiale.
Å vere evnerik er ikkje ein medfødt og uforanderleg eigenskap.
Det er viktig at læraren skaper ein godt læringsmiljø.

I rapporten frå Jøsendalutvalet kan ein mellom anna lese at:
          Det er spesielt viktig med;
identifisering og anerkjenning,
pedagogisk differensiering,
organisatorisk differensiering.
          Det som fremmer læring er:
                    medverknad og sjølvregulert læring,
                    relasjonar, kommunikasjon og samarbeid,
                    motivasjon og følelsar,
                    forkunnskapar og interesser,
                    utfordringar å strekkje seg etter,
                    vurdering for læring,
                    djubdelæring og tverrfaglegheit.

Eg kan ikkje fri meg frå å tenkje at her er det mykje som er heilt sjølvsagd for dei fleste lærarar. For meg verkar det som om det er elevar og læringsmiljø generelt som omtalas her. Forfattarane av forskingsoppsummeringa skriv også at forskinga er mangelfull, av variabel kvalitet og at det er dels store kunnskapshol. Det er det ikkje vanskeleg å tru på etter å ha lese denne rapporten.

Eg er skeptisk til behovet for å avgrense elevar med stort læringspotensial til 10-15% av alle elevar. Sanninga er vel heller at alle barn har eit ufatteleg stort læringspotensial. Eldar Dybvik skriv om dette i Aftenposten; er det verkeleg nokon som kan utelukkast?

Det er nettopp her både gleda og utfordringa for alle lærarar ligg; å gjera den enkelte elev så god som han eller ho har potensiale for å bli.



Elevane beskrivne i rapporten treng akkurat like mykje tilpassa opplæring som det alle elevar treng for å auke læringsutbytte og realisera læringspotensialet deira. Så enkelt og så vanskeleg.

Føl ein prinsippet om tilpassa opplæring er det lite som er til hinder for  raskare progresjon og meir dybdelæring for einskilde elevar i eit eller fleire fag eller tema. Det er heilt i tråd med ambisjonane i Meld. St. 28 (2015-16) Fag - Fordjuping - Forståing
Sjølvsagt er elevane avhengig av ein fagleg og pedagogisk oppdatert lærar som skjøner kva mangfald vi har av elevar i skulen, men det gjeld alle, og eg er usikker på om det er naudsynt å setje elevar i bås eller kalla dei noko spesielt for at det skal vere mogleg.

Det er noko som heiter «å slå inn opne dører». Eg kan ikkje fri meg for at det er tilfelle i denne saka, sjølv om det sjølvsagt er nokre fordelar med rapporten. Det er viktig å minnast på at vi i skulen har eit stort mangfald av elevar med ulike evner og føresetnader og at vi må gjera vårt beste for at opplæringa fremjar læring, vekst og utvikling for alle.



onsdag 2. april 2014

Profesjonalitet. I skolen og andre steder.


Profesjonalitet

Etter personalsamling med tema profesjonalitet og foredrag av Eirik Irgens ble jeg inspirert til å skrive et innlegg med min tolking av dette. Altså; jeg vil repetere og reflektere, og se hvilken kunnskap jeg sitter igjen med. Er det noe som er verdt å ta med seg videre?

Profesjonelle yrkesutøvere forventes å:

·        Kunne bruke kunnskap ingen andre har.

·        Kunne begrunne sine valg, i praksis og i teori.

·        Ha god situasjonsforståelse på et tidlig tidspunkt. De kan se hva som er i ferd med å utvikle seg.

·        Ha en stor verktøykasse, og er ikke låst i et fast handlingsmønster.
Her er ikke lærere i en særstilling. Disse kjennetegnene er dekkende for alle som ønsker å fremstå som profesjonelle yrkesutøvere.

Utdanningsforbundet har laget «Lærerprofesjonens etiske plattform».

De sier: «Førskolelærere, lærere og ledere er forplikta på denne plattforma og kan aldri fri seg fra det profesjonelle ansvaret.»

 

Det profesjonelle ansvaret vises gjennom hvordan vi forvalter, kunnskap, ansvar og autonomi. Og hvordan gjør vi det?

 

Kunnskap har jeg sagt noe om; hvordan brukes den og hvordan begrunnes bruken?

Ansvar: her er utøvelsen av samfunnsoppdraget/mandatet sentralt.

Autonomi er viktig, men kan ikke løsrives fra kontekst.

Andy Hargreaves sier at «det er ikke mulig å være profesjonell alene.» Det er altså ikke lenger nok å være god alene.

Hvordan kan vi bli bedre i kollektiv autonomi og mestring?

 
Hvordan balanseres støtten til individet og til fellesskapet?
Hvilket handlingsrom har den enkelte?

 
For å få svar på disse spørsmålene må vi gjøre noe felles:

·        Hva skal kjennetegne arbeidet på vår skole?

·        Hvilke normer har vi for jobbutførelse?

·        Hva er våre kjerneverdier?

·        Hva er vår grunnleggende virksomhetsidé?

·        Hva er vårt felles fremtidsbilde/visjon?

·        Har vi en felles bevissthet om oppdraget? Skoleetos.

·        Hva er kjernen i yrkesutøvelsen for hele kollegiet?

·        Har vi identifisert hva vi trenger å være enige om?

·        Hva er opp til den enkelte å bestemme?
 
Resultatene av den kollektive autonomien og mestringen blir synlig gjennom praksis. Vi må alle være bevisst på at vi alltid representerer fellesskapet i møte med elever, foresatte og andre samarbeidsparter.

 

Vi må skape rom for skoleutvikling, kollektiv orientering og en god skoleorganisasjon. Det må være rom for kollektive driftsoppgaver, tid til å utvikle felles mål og finne felles løsninger og rutiner. Planlegging, evaluering og utvikling må gjøres felles.

 

Slik viser Irgens (2009) sammenhengen:







·        Hva jobber vi med når vi er sammen?

·        Hvordan disponeres felles møtetid? Oppleves innholdet i møtene som relevant? Hvem kan best avgjøre hva som er mest relevant?

·        Hvordan kan vi skape gode systemer som legger til rette for god ressursbruk?


Gir forholdet mellom ambisjoner og virkelighet troverdighet?
 

(E. Irgens)

 

Vi må være bevisst spenningsforholdene mellom:

1.   daglig drift og utviklingsarbeid
2.   individ og kollektiv

 
Profesjonell nærsynthet kan skape noen utfordringer med hensyn til det kollektive løftet.
 
 
 
 
 

eller