onsdag 15. mai 2013

Hvilke mulighetsstrukturer opplever og erfarer barn og unge at de har?

I et foredrag snakket professor Ivar Frønes om utfordringer for «de sårbare unge» i skole og samfunn. Det satte i gang noen tanker hos meg.

Vi som tilfeldigvis er blitt født i Norge har på mange (alle?) måter trukket vinnerloddet. Barn og unge vokser opp og lever i et rikt velferdssamfunn. Curlingforeldrene er på banen, og verden ligger for deres føtter.  Kort sagt burde de vel ha alle muligheter til å lykkes i livet? Så kan vi selvsagt diskutere hva det betyr å lykkes i livet, men i videregående skole kan vi si at vi har lykkes når elevene gjennomfører/består innen 5 år. Det er det 70 % som gjør, og de resterende 30 % er det berømmelige «frafallet».

Har ikke disse ungdommene fått mange tilbud og muligheter opp gjennom skolegangen? Min erfaring er at det har de aller fleste så absolutt fått. Hva er det som gjør at de ikke greier å bruke mulighetene? Vi må ta utgangspunkt i elevenes evner til å utnytte mulighetene. Som pedagoger må vi tro på at det kan læres. Spørsmålet blir da hva vi kan gjøre for at elevene skal bedre egne evner og ferdigheter til å utnytte muligheter. Hva kan vi gjøre for å øke kapasiteten til å bruke mulighetene?

Hvilke hensyn tar vi til dette når vi planlegger undervisningen i forhold til metodikk, læremidler og læringsstrategier? Ser, og bruker, lærerne de muligheter vi har i så måte?

I skolen har vi i grove trekk gått fra disiplin til selvdisiplin. Selvdisiplin er en krevende øvelse. Det stilles store krav til planlegging og «navigering» for å oppleve utvikling og fremdrift mot et mål.  Det er ikke bare å sette seg et mål, og deretter gjennomføre. Vi kan oppleve mye av det jeg vil kalle «støy» på veien. Det kan være dårlig selvtillit, lav selvfølelse, historie av opplevd manglende mestring, mobbing, dårlig helse, vanskelig hjemmeforhold, strategier for å unngå nederlag ved å oppsøke situasjoner som kan legitimere at mål ikke blir nådd, og at prestisje og mål i parallelle «univers» utkonkurrerer utdanningsambisjoner.
Foto: flickr
 
Veivalgene er mange. Opplever vi å ha gode valgmuligheter, og ser vi alle veiene like godt?