Vi som tilfeldigvis er blitt født i Norge har på mange
(alle?) måter trukket vinnerloddet. Barn og unge vokser opp og lever i et rikt
velferdssamfunn. Curlingforeldrene er på banen, og verden ligger for deres
føtter. Kort sagt burde de vel ha alle
muligheter til å lykkes i livet? Så kan vi selvsagt diskutere hva det betyr å
lykkes i livet, men i videregående skole kan vi si at vi har lykkes når elevene
gjennomfører/består innen 5 år. Det er det 70 % som gjør, og de resterende 30 %
er det berømmelige «frafallet».
Har ikke disse ungdommene fått mange tilbud og muligheter
opp gjennom skolegangen? Min erfaring er at det har de aller fleste så absolutt
fått. Hva er det som gjør at de ikke greier å bruke mulighetene? Vi må ta utgangspunkt
i elevenes evner til å utnytte mulighetene. Som pedagoger må vi tro på at det
kan læres. Spørsmålet blir da hva vi kan gjøre for at elevene skal bedre egne
evner og ferdigheter til å utnytte muligheter. Hva kan vi gjøre for å øke kapasiteten
til å bruke mulighetene?
Hvilke hensyn tar vi til dette når vi planlegger undervisningen
i forhold til metodikk, læremidler og læringsstrategier? Ser, og bruker, lærerne
de muligheter vi har i så måte?
I skolen har vi i grove trekk gått fra disiplin til
selvdisiplin. Selvdisiplin er en krevende øvelse. Det stilles store krav til planlegging og «navigering» for å
oppleve utvikling og fremdrift mot et mål. Det
er ikke bare å sette seg et mål, og deretter gjennomføre. Vi kan oppleve mye av
det jeg vil kalle «støy» på veien. Det kan være dårlig selvtillit, lav
selvfølelse, historie av opplevd manglende mestring, mobbing, dårlig helse,
vanskelig hjemmeforhold, strategier for å unngå nederlag ved å oppsøke
situasjoner som kan legitimere at mål ikke blir nådd, og at prestisje og mål i
parallelle «univers» utkonkurrerer utdanningsambisjoner.
