Stopp, ikke mobb!

For meg sto forrige uke mer eller mindre i «mobbingens tegn». Jeg fikk vært på foredrag med både Guttorm Helgøy fra Trygg i Fjell og mobbeombudet i Hordaland, Mari-Kristine Morberg. I tillegg arrangerte jeg og min gode kollega Åse Nyheim temadag for PPU studenter. Det var kjekt og lærerikt å dele en slik dag med så mange flinke og reflekterte mennesker.

Det er flere definisjoner av mobbing, men jeg liker godt hvordan Frithjof Jacobsen sier det i omtalen av Odin-saken:

«Mobbing handler om å bli gjort ensom av andre. Om at noen tar den tryggheten du trenger for å fungere. Om at noen tvinger andre inn i et liv der krefter og tanker som skulle vært brukt på å leve, i steden blir brukt på å overleve.»

Mobbing er så alvorlig fordi det reduserer mulighet for positiv læring og utvikling. Det er alvorlig for alle, men særlig alvorlig for barn og unge i vekst og utvikling. Det er den største enkeltårsaken til psykiske helseplager hos barn og unge i Norge. Det kan også gi psykiske helseskader for de som ser at mobbing skjer. Mobbing sprer frykt og ubehag. Mobbing er også skadelig for de som utøver mobbing. Mobberne har en kortsiktig gevinst av å mobbe. Gevinsten får de blant annet gjennom opplevelse av makt, tilhørighet og følelsesmessig kontroll. De må ha hjelp til å slutte, for det vil ikke skje av seg selv. Forskningen til Dan Olweus viser at opp mot halvparten av mobberne havner i kriminelle miljøer senere i livet.

Forekomsten av mobbing i skolen ligger noenlunde stabilt på rundt 6-8% (Moen, 2015). Tall fra Elevundersøkelsen viser at forekomsten er på sitt laveste med ca 2% i videregående skole, for så å øke til rundt 4% for de som begynner i lære. Tallene ligger på rundt 9% i arbeidslivet ellers (Einarsen et al, 2007).

Den danske Alliancen mod mobning/Mary Fonden har laget en filmsnutt som viser hvordan kulturen i fellesskapet er viktig for om mobbing kan oppstå. Vi mennesker er avhengig av gruppen. Vi frykter å måtte stå alene og bli gjort ensom av andre. I fellesskap som ikke er tolerante, trygge og positive vil det utvikle seg en kultur hvor alle vokter på alle og en blir passiv i mobbesaker pga frykten for å bli straffet sosialt og bli stående alene igjen utenfor fellesskapet.

Helgøy viser til kanadisk forskning som sier at 11% av barna griper inn når de ser andre bli mobbet. Effekten av at noen gjør det er formidabel; mobbingen stopper da i 80-90 % av tilfellene. Kanskje det var det Lennart Bång tenkte på når han laget den flotte kortfilmen «Stå upp för de Tysta», men egne erfaringer fra oppveksten.

Både Helgøy og Morberg viser til hvor problematisk og skadelig det er med en «dette må de tåle» holdning. Hvor mange er det vel ikke som selv har sagt; «litt må en jo tåle»? Da må det lyse en varsellampe hos oss som jobber med mennesker; skal vi virkelig bestemme hva andre skal tåle? Dette er skumle mekanismer, nettopp fordi mobbing skjer på grunn av bagatellisering, distansering og reduksjon av hemninger hos de involverte over tid. 

Til slutt skjer mobbingen «fordi de fortjener det», og vi voksne kan si «de må jo bidra litt selv også», «vi kan jo ikke blande oss inn i alt som skjer», «de må lære seg å tåle litt» eller «vi kan jo ikke tvinge noen til å være venner». Da er vi på ville veier.

Ja, vi velger hvem vi skal være venner med, men i skole og arbeidsliv er vi del av et fellesskap, og det forplikter. På arbeidsplasser og i skoler må vi finne ut av hva det innebærer å være kollega eller klassekamerat. 

Hva er greit å gjøre, hvilke normer forholder vi oss til? 

Hvordan skal vi ha det her hos oss, og hva er eksempler på at vi har nulltoleranse når det gjelder mobbing?

Mange er i disse dager særlig bekymret for digital mobbing, men vi skal være klar over at i tilfeller med digital mobbing skjer det også direkte mobbing i 80-90% av sakene. Det er mobbingen som er problemet, digital eller ikke, selv om det er en særlig utfordring og belastning at det er vanskelig å gå ut av situasjonen når det gjelder digital mobbing. Vi er «på nett» store deler av døgnet, enten det er skole, jobb eller fritid. Vår digitale verden gjør også at deling og spredning skjer i en grad og et tempo som vanskelig lar seg styre.

I forbindelse med debatt om ny generell del av læreplanen var elever spurt om hva de ønsket i denne forbindelse. Ett av punktene de ønsket seg var kjærlighet! Intet mindre!

Denne kjærligheten skal vi operasjonalisere ved å gjøre alt vi kan for å hindre at mobbing skjer. Vi må skape rause, trygge, tolerante og inkluderende fellesskap. God ledelse, gode relasjoner og systemer må til for å avdekke og få til å stoppe mobbing. Vi som jobber i skolen må ha en urokkelig tro på at vi kan gjøre en forskjell. 

Fremtidens skole er nå!

I dag har jeg vært på alumnisamling på NHH/AFF. Der fikk vi foredrag med Sten Ludvigsen om Fremtidens skole. Dette innlegget representerer mine inntrykk og min forståelse etter dagen i dag.

Ludvigsen var leder for utvalget som gjennom NOU 2014:7 og NOU 2015:8 har arbeidet med det som resulterte i Meld. St. 28 (2015-2016) Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet. Meldingen ble tilrådd i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 5. oktober, i Innst.19 S (2016-17).

Ludvigsen anslår at ca 85% av forslagene fra utvalget er tatt med i det endelig dokumentet. Ludvigsen sier at det er to saker/tema de ikke er fått gjennomslag for.

Det som ikke er kommet med i Meld. St. 28 er:
#Viktigheten av koplingene mellom sosiale, emosjonelle og kognitive kompetanser. Ludvigsen sier at det ifølge forskning ikke er mulig å skille disse kompetansene, og at det absolutt burde vært del av det endelige dokumentet. OECD har et forskningsprosjekt, Educational and social progress (2014), som viser sterke koplinger mellom sosiale og emosjonelle kompetanser og kognitive kompetanser.

#Å foreta en gjennomgang av testregimet i skolen for å gjøre det mer koherent (sammenhengende) og samkjørt. Ludvigsen pekte på at det er en utfordring i skolen at vi ikke alltid klarer å være koherent i det vi gjør i skolen.

Ludvigsen hevder det må komme dyptgripende endringer i praksis og innhold i fremtidens skole. Fremtidens skole vil stille nye krav til alle involverte, både elever, lærere, skoleledere og skoleeiere (kommuner, fylker).

Skoleeiere og skoleledere må forholde seg til ulike, og av og til, motstridende, forventninger. Politikerne vil har «mer og bedre» skole, samtidig som lærerne hver dag opplever at de gjør sitt ytterste for elevene. Det er også motstridende forventninger mellom individ/enkeltelev og gruppe/klasse- og skolemiljø. Ludvigsen fremhever viktigheten av, og verdien av, læring og utvikling i et fellesskap.

I opplæringen i fremtidens skole må det være fokus på å:

• Kople kunnskap fra/mellom ulike kilder.
• Tolke data og utføre faglig problemløsning i digitale omgivelser.
• Det er en stor utfordring å sortere og sile informasjon og fakta fra et enormt stort kildetilfang. Mye av informasjonen krever mye tolkningsarbeid for å forstå det og en må vite hva er premissgrunnlaget for informasjonen. Samfunnet er i stor endring når det gjelder infrastrukturer, risiko, normer og medieopplevelser/bruk.
• Utvikle kritisk tenkning og foreta etiske overveielser.
• Bruke vitenskapelige metoder og tenkemåter for å utvikle kritisk tenkning.
•  Trene opp evne til kunnskapsintegrasjon for allmenndanning, med rot i det samfunnet vi lever i.
• Jobbe forståelsesorientert. Det sier seg selv; vi ønsker heller å forstå, enn å måtte huske og reprodusere fagstoff.
• Øve opp fagspesifikke argumenter. Argumentasjonen er ulik i ulike fag.
• Tilrettelegging/design av innhold som gir muligheter for elevene å se/oppleve/lære sammenhenger mellom fag/emner. 
• Ha varierte og tilpassede arbeidsformer og metoder. Variert undervisning kompenserer. Mer variasjon og bredde i metodisk repertoar vil virke kompenserende i forhold til tilpassa opplæring.
• Være dialogisk og undersøkende. Et kjernespørsmål her er: Hva er så vanskelig at en (lærer/elev) må «snakke om» det? Ikke alt ved et fag krever dialog.
• Dybdelæring og progresjon. Dybdelæring vil jeg komme tilbake til. Det er verdt minst ett eget innlegg!

Til slutt:

Ludvigsen var klar i sitt budskap og oppfordring til oss skolefolk;

Vi skal ikke vente, men ta grep! Vi skal ta initiativ og vise profesjonalitet. Vi må lage utviklingsprosjekter, være i forkant og proaktiv i møte med Fremtidens skole.

Jeg er helt enig. Fremtidens skole er her nå. Vi kan ikke vente med å endre praksis til det kommer nye læreplaner i 2019. Dette er ikke noe som «vil gå over». Vi må vise at vi har kompetansen og viljen til å gjøre det som skal til for å møte de utfordringene som ligger foran oss. Vi skal være aktive deltakere og premissleverandører for den faglige og pedagogiske utviklingen som skal skje i Norge i årene som kommer!

Evnerike elevar – og kva så?

Nyleg kom NOU 2016:4 «Meir å hente. Betre læring for elevar med stort læringspotensial.» Denne utreiinga er også kjend som «Jøsendalutvalet», og er ei bestilling frå Kunnskapsministeren. Minister Røe Isaksen meiner det er mangel på medvit og kunnskap om denne elevgruppa og at dei er gløymde i skuledebatten.

Eg tek utgangspunkt i at dette er ei fornuftig prioritering frå Kunnskapsministeren si side, men undrar også på kva som ikkje allereie vert dekka i opplæringslova;

§ 1-3.Tilpassa opplæring og tidleg innsats

«Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven»,

og i forskrift til opplæringslova:

§ 3-11.Undervegsvurdering

«Undervegsvurdering i fag skal brukast som ein reiskap i læreprosessen, som grunnlag for tilpassa opplæring og bidra til at eleven, lærlingen og lærekandidaten aukar kompetansen sin i fag».

Samla kan ein seie at elevens kompetanse skal aukas og opplæringa skal tilpassast, men det er ikkje noko nytt.

I samband med arbeidet til Jøsendalutvalet vart det utarbeidd ei forskingsoppsummering frå Kunnskapssenter for Utdanning: «Evnerike elevar og elevar med stort læringspotensial.»

Her kan ein mellom anna lese:

Innhaldet i skulen må vera tilpassa elevenes kognitive, psykologiske, sosiale, kulturelle og faglige føresetnader.

Å vere evnerik er kontekstavhengig og dei evnerike er ikkje ein heterogen gruppe.

Det er viktig med motivasjon og innsats.

Evnerike elevar er også sosiale.

Å vere evnerik er ikkje ein medfødt og uforanderleg eigenskap.

Det er viktig at læraren skaper ein godt læringsmiljø.

I rapporten frå Jøsendalutvalet kan ein mellom anna lese at:

          Det er spesielt viktig med;

identifisering og anerkjenning,

pedagogisk differensiering,

organisatorisk differensiering.

          Det som fremmer læring er:

                    medverknad og sjølvregulert læring,

                    relasjonar, kommunikasjon og samarbeid,

                    motivasjon og følelsar,

                    forkunnskapar og interesser,

                    utfordringar å strekkje seg etter,

                    vurdering for læring,

                    djubdelæring og tverrfaglegheit.

Eg kan ikkje fri meg frå å tenkje at her er det mykje som er heilt sjølvsagd for dei fleste lærarar. For meg verkar det som om det er elevar og læringsmiljø generelt som omtalas her. Forfattarane av forskingsoppsummeringa skriv også at forskinga er mangelfull, av variabel kvalitet og at det er dels store kunnskapshol. Det er det ikkje vanskeleg å tru på etter å ha lese denne rapporten.

Eg er skeptisk til behovet for å avgrense elevar med stort læringspotensial til 10-15% av alle elevar. Sanninga er vel heller at alle barn har eit ufatteleg stort læringspotensial. Eldar Dybvik skriv om dette i Aftenposten; er det verkeleg nokon som kan utelukkast?

Det er nettopp her både gleda og utfordringa for alle lærarar ligg; å gjera den enkelte elev så god som han eller ho har potensiale for å bli.

Elevane beskrivne i rapporten treng akkurat like mykje tilpassa opplæring som det alle elevar treng for å auke læringsutbytte og realisera læringspotensialet deira. Så enkelt og så vanskeleg.

Føl ein prinsippet om tilpassa opplæring er det lite som er til hinder for  raskare progresjon og meir dybdelæring for einskilde elevar i eit eller fleire fag eller tema. Det er heilt i tråd med ambisjonane i Meld. St. 28 (2015-16) Fag - Fordjuping - Forståing. 

Sjølvsagt er elevane avhengig av ein fagleg og pedagogisk oppdatert lærar som skjøner kva mangfald vi har av elevar i skulen, men det gjeld alle, og eg er usikker på om det er naudsynt å setje elevar i bås eller kalla dei noko spesielt for at det skal vere mogleg.

Det er noko som heiter «å slå inn opne dører». Eg kan ikkje fri meg for at det er tilfelle i denne saka, sjølv om det sjølvsagt er nokre fordelar med rapporten. Det er viktig å minnast på at vi i skulen har eit stort mangfald av elevar med ulike evner og føresetnader og at vi må gjera vårt beste for at opplæringa fremjar læring, vekst og utvikling for alle.