Makromobbing

Denne uka har eg vore på seminar om mobbing i skulen. Innfallsvinkelen til eit par av bidragsytarane gav ny næring til tankar eg har hatt lenge.

Professor Robert Thornberg frå Linkøbing Universitet viser til Albert Banduras teori om sjølvregulering og «moral disengagement»/moralsk avstandstaking. Thornberg hevdar at dei som mobbar scorar høgare når det gjeld moralsk avstandstaking.

Moralsk avstandstaking gjer seg ulike utslag som til dømes:

• ·       rettferdiggjering av eigen åtferd.
• ·       bagatellisering av negative handlingar.
• ·       samanlikning med det som er verre. «Dette er vel ikkje så farleg. Må vel tole sopass»
• ·       skulde på andre, og ansvarleggjera andre for eigne handlingar.
• ·       pulverisering av ansvar. «Eg er berre med gode vener. Eg kan ikkje ta ansvar for det dei gjer.»
• ·       minimering av konsekvensar. «Det er berre ord, eg har ikkje gjort noko».
• ·       dehumanisering. Å gjere offeret mindre menneskeleg.
• ·       skulde på offeret. «Det er ikkje anna å vente slik han ser ut/oppfører seg etc».

Miljø og kultur er viktig for korleis moralsk avstandstaking får breie seg.

Paul Horton, også frå Linkøping Universitet, meiner vi i skulen må sjå meir på kva det er i settinga  som gjer at nokon mobbar andre. Ikkje berre sjå kva det er med individet, men sjå kva det kan vere med omgjevnadene og konteksten mobbinga skjer i.

Uri Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell viser korleis våre sosiale interaksjonar vert forma av gjensidig samhandling mellom dei fire systema i modellen. Desse systema er vi alle ein del av, og i sum utgjer dei vårt miljø og kultur.

Til dømes er det diverre slik at presidentvalkampen i USA har aktualisert kva makrosystemet har å tyde for korleis vi som individ samhandlar og dannar grunnlag for eit miljø med meir mobbing. Verdas mektigaste er no ein kar som gjennom lang tid har brukt tida si på å latterleggjere og audmjuke andre som på mange måtar stiller svakare enn han sjølv. Amerikanske lærarane melder om meir mobbing i skulen og har døypt fenomenet «the Trump Effect». Dette gjer det svært tydeleg at det som skjer i makrosystemet lett kan underminere det som skjer i dei andre systema, inkludert alt godt haldningsskapande og anti-mobbearbeid i skulen.

Kva gjer så vi som arbeider i skulen? Korleis snakkar vi med barn og unge om åtferda og haldingane til verdas mektigaste? Går vi rett i fella og brukar moralsk avstandstaking for å bagatellisera, forklara og rettferdiggjere det den komande presidenten gjer og står for? Vi må hugse på at mannen trass i alt er valt av folket, og at det er mange i vårt eige land som tykkjer han er ein god kandidat. Korleis manøvrera vi i dette landskapet?

Vi treng heller ikkje kryssa dammen for å sjå moglege utfordringar i makrosystemet her i Noreg. Eg kan ikkje fri meg for å bekymre meg for kva det gjer med oss at ein av våre mektigaste politikare jaktar på ulovlege innvandrarar med tv-kamera på slep. Kanskje uroa er ugrunna? Listhaug representera trass alt Noregs tredje største parti, og rundt 40% av alle Nordmenn meiner ho gjer ein god jobb. Det er endåtil rett oppunder 60% som synes ho gjer ein god jobb når det gjeld innvandring. Kven er eg til å moralisera og meine at eg veit betre? 

Sjølv om andre parti og politikare hadde sitte ved makta er det truleg at den praktiske politikken hadde vore mykje lik. Gjer det verkeleg noko om Listhaug kommunisera i store bokstavar, seier ho er glad for å sende små born oppvaksne i Noreg til utrygge land og karakterisera meiningsmotstandarar som hylekor? Eller bidreg det til moralsk avstandstaking, som rettferdiggjering, «vi kan ikkje hjelpe alle som har det vondt», avstandstaking, «det kunne vore verre», «vi må vere like strenge som dei andre landa», «det er berre ord» og «det er deira eigen feil at dei ikkje har komen seg ut av Noreg før».

Eg har òg sett lærarar poste ufine kommentarar i sosiale medier. Sjølv om ein «sparkar oppover» vil eg hevda åtferda kan bidra til eit miljø og kultur som kan gje grobotn for moralsk avstandstaking og betre vilkår for dei som mobbar andre.  Vi har alle eit ansvar, og folk med makt har eit ekstra stort ansvar.

Stopp, ikke mobb!

For meg sto forrige uke mer eller mindre i «mobbingens tegn». Jeg fikk vært på foredrag med både Guttorm Helgøy fra Trygg i Fjell og mobbeombudet i Hordaland, Mari-Kristine Morberg. I tillegg arrangerte jeg og min gode kollega Åse Nyheim temadag for PPU studenter. Det var kjekt og lærerikt å dele en slik dag med så mange flinke og reflekterte mennesker.

Det er flere definisjoner av mobbing, men jeg liker godt hvordan Frithjof Jacobsen sier det i omtalen av Odin-saken:

«Mobbing handler om å bli gjort ensom av andre. Om at noen tar den tryggheten du trenger for å fungere. Om at noen tvinger andre inn i et liv der krefter og tanker som skulle vært brukt på å leve, i steden blir brukt på å overleve.»

Mobbing er så alvorlig fordi det reduserer mulighet for positiv læring og utvikling. Det er alvorlig for alle, men særlig alvorlig for barn og unge i vekst og utvikling. Det er den største enkeltårsaken til psykiske helseplager hos barn og unge i Norge. Det kan også gi psykiske helseskader for de som ser at mobbing skjer. Mobbing sprer frykt og ubehag. Mobbing er også skadelig for de som utøver mobbing. Mobberne har en kortsiktig gevinst av å mobbe. Gevinsten får de blant annet gjennom opplevelse av makt, tilhørighet og følelsesmessig kontroll. De må ha hjelp til å slutte, for det vil ikke skje av seg selv. Forskningen til Dan Olweus viser at opp mot halvparten av mobberne havner i kriminelle miljøer senere i livet.

Forekomsten av mobbing i skolen ligger noenlunde stabilt på rundt 6-8% (Moen, 2015). Tall fra Elevundersøkelsen viser at forekomsten er på sitt laveste med ca 2% i videregående skole, for så å øke til rundt 4% for de som begynner i lære. Tallene ligger på rundt 9% i arbeidslivet ellers (Einarsen et al, 2007).

Den danske Alliancen mod mobning/Mary Fonden har laget en filmsnutt som viser hvordan kulturen i fellesskapet er viktig for om mobbing kan oppstå. Vi mennesker er avhengig av gruppen. Vi frykter å måtte stå alene og bli gjort ensom av andre. I fellesskap som ikke er tolerante, trygge og positive vil det utvikle seg en kultur hvor alle vokter på alle og en blir passiv i mobbesaker pga frykten for å bli straffet sosialt og bli stående alene igjen utenfor fellesskapet.

Helgøy viser til kanadisk forskning som sier at 11% av barna griper inn når de ser andre bli mobbet. Effekten av at noen gjør det er formidabel; mobbingen stopper da i 80-90 % av tilfellene. Kanskje det var det Lennart Bång tenkte på når han laget den flotte kortfilmen «Stå upp för de Tysta», men egne erfaringer fra oppveksten.

Både Helgøy og Morberg viser til hvor problematisk og skadelig det er med en «dette må de tåle» holdning. Hvor mange er det vel ikke som selv har sagt; «litt må en jo tåle»? Da må det lyse en varsellampe hos oss som jobber med mennesker; skal vi virkelig bestemme hva andre skal tåle? Dette er skumle mekanismer, nettopp fordi mobbing skjer på grunn av bagatellisering, distansering og reduksjon av hemninger hos de involverte over tid. 

Til slutt skjer mobbingen «fordi de fortjener det», og vi voksne kan si «de må jo bidra litt selv også», «vi kan jo ikke blande oss inn i alt som skjer», «de må lære seg å tåle litt» eller «vi kan jo ikke tvinge noen til å være venner». Da er vi på ville veier.

Ja, vi velger hvem vi skal være venner med, men i skole og arbeidsliv er vi del av et fellesskap, og det forplikter. På arbeidsplasser og i skoler må vi finne ut av hva det innebærer å være kollega eller klassekamerat. 

Hva er greit å gjøre, hvilke normer forholder vi oss til? 

Hvordan skal vi ha det her hos oss, og hva er eksempler på at vi har nulltoleranse når det gjelder mobbing?

Mange er i disse dager særlig bekymret for digital mobbing, men vi skal være klar over at i tilfeller med digital mobbing skjer det også direkte mobbing i 80-90% av sakene. Det er mobbingen som er problemet, digital eller ikke, selv om det er en særlig utfordring og belastning at det er vanskelig å gå ut av situasjonen når det gjelder digital mobbing. Vi er «på nett» store deler av døgnet, enten det er skole, jobb eller fritid. Vår digitale verden gjør også at deling og spredning skjer i en grad og et tempo som vanskelig lar seg styre.

I forbindelse med debatt om ny generell del av læreplanen var elever spurt om hva de ønsket i denne forbindelse. Ett av punktene de ønsket seg var kjærlighet! Intet mindre!

Denne kjærligheten skal vi operasjonalisere ved å gjøre alt vi kan for å hindre at mobbing skjer. Vi må skape rause, trygge, tolerante og inkluderende fellesskap. God ledelse, gode relasjoner og systemer må til for å avdekke og få til å stoppe mobbing. Vi som jobber i skolen må ha en urokkelig tro på at vi kan gjøre en forskjell.