Innovativ rekruttering

Gruppeintervju er ikke noe nytt fenomen, men meg bekjent er det nyskapende å bruke denne rekrutteringsformen i videregående skole.  Noe som er kjent blir brukt på en ny måte, i nye kombinasjoner, og i en ny setting.  Dermed blir det innovativt.  Denne reportasjen gir et lite innblikk i hvordan det kan være å bruke gruppeintervju.  Det kreves mye kunnskap og profesjonalitet for å få dette til.  Dette opplegget er laget i samarbeid med UiB, og det er også del av et forskningsprosjekt.

Formen bærer bud om en arbeidsplass hvor synlighet, samhandling, utvikling, respekt og refleksjon er sentralt.  Kandidatene får vist flere sider av seg selv i samspill med andre.

Her er en annen variant:

Læring for framtiden

Denne uken arrangerte Nordahl Grieg videregående skole en Framtidskonferanse for elevene.  Det er helt på sin plass for en skole som satser på å være framtidsrettet, blant annet gjennom satsing på entreprenørskap, realfag og teknologi.  Elevene skal rustes for å møte framtidens utfordringer, i tett samarbeid med ulike aktører fra arbeids-, samfunns- og næringsliv.

Framtidskonferansen var lagt opp med diverse aktuelle forelesninger, men det meste av tiden brukte elevene til å jobbe med ulike prosjekter knyttet til utfordringer vi aner at vi kan stå overfor i framtiden.  Her var det et stort spenn, med alt fra reiseliv til nanoteknologi.  Alt arbeid skulle til slutt presenteres på stands.

Jeg mener at entreprenørskap i skolen er uløselig knyttet til sosial handlingskompetanse.  En uke uten vanlig timeplan kan være en krevende øvelse for mange.  Ikke bare er det fagene som skal i fokus, men det stilles også store krav til samarbeid, initiativ, kreativitet, planlegging, punktlighet og gjennomføringsevne. 

Dette som kalles entreprenørskapskompetanse, vises også i sosial handlingskompetanse.  Den blir veldig synlig i en slik sammenheng.  Hvor effektivt blir tiden brukt når lærerne fungerer som veiledere?  Hva skjer når elevene får frihet til å oppsøke fagmiljøer utenfor skolen?  Hvordan samarbeider elever fra ulike programområder?  Hvordan framstår de i møte med aktører fra miljøer utenfor skolen?  Hvilke kreative løsninger har de når resultatet av mange timers arbeid skal presenteres?  Gripes muligheten til å lære mest mulig av medelevenes prosjektarbeid?  Hvordan søker elevene kunnskap fra samarbeidspartene skolen inviterer inn som aktive deltakere i Framtidskonferansen?

I denne typen arbeid er det vel så viktig for oss i skolen å ha fokus på elevenes sosiale handlingskompetanse, og bruke tid på å forberede elevene på de utfordringene de vil møte i et slikt prosjektarbeid, og hvilke forventninger vi har til elevene i en slik setting.  Rammene som settes for elevenes arbeid må være klare, men samtidig også så fleksible at det gir rom for spennende, nyskapende og orginale løsninger.  Det stiller også store krav til skolens ledelse og lærere, blant annet i arbeidet med å danne, og bruke, nettverk. 

Verdien av å være på vidden

"No e du helt på vidden" sier vi i Bergen.  Det betyr at vi sporer av i en samtale eller diskusjon. Noe gjør at det skjer noen koplinger som gjør at vi begynner å trekke inn, og tenke på, noe helt nytt.  Jeg tenker at vi i en travel skolehverdag alt for skjelden er "på vidden", og begir oss i gang med kreativ tenkning.

Definisjon: kreativ tenkning, skapende tenkning, forsøk på å oppdage nye sammenhenger, oppnå nye løsninger på problemer, oppdage nye metoder eller fremgangsmåter og skape nye kunstneriske uttrykksformer. (snl.no).

Har vi et ønske om å være entreprenørielle og nyskapende har det stor verdi at noen sier: "Hva om vi..?  Hva tror dere hadde skjedd om.....?  Hadde det ikke vært flott om...? Hva tror dere skal til for å...?  Kan vi ikke bare..?  Er det mulig å...?

Når vi deler tankeeksperimenter starter vi også nye tankebaner hos andre.  Slik skaper vi positive synergieffekter og nye tanker, som kan være bra for fremdrift og utvikling.  Jeg tror nok at det er flere enn meg som har opplevd å reise seg fra en flott diskusjon i lunsjpausen, for så å si at; "nei, nå må vi begynne å gjøre noe!"  Jeg mener vi absolutt ikke skal undervurdere verdien av å dele erfaringer og komme litt på vidden i en uformell setting.  Blir vi så travle, målstyrte, og fokusert på det enkelte faget, kan vi miste mye verdifullt på veien. 

Å skape rom og anledning for å være litt på vidden kan være en utfordring.  Da er det viktig å skape settinger med tid, og god takhøyde, slik at vi kan føle oss så fri at vi kan driste oss til å komme med noen sprø forslag og refleksjoner.

En refleksjon:  fra tiden min som elev på ungdomsskolen husker jeg særlig godt, og med glede, de gangene vi greide å få læreren "ut på vidden".  Vi koste oss skikkelig når vi trodde vi hadde greid å spore av undervisningen, og fikk diskusjoner rundt "noe helt annet".  Hvorfor er det slik at vi likte disse timene så godt, og hvorfor er det noe jeg husker så godt i dag?  Kanskje det har noe med at det da ikke fantes noen fasit, og at vi kunne "tenke høyt", og komme spørsmål og forslag som ellers ikke passet inn?

Neste gang en kollega kommer ut på vidden skal vi kanskje ta oss tid til å si; "interessant det du sier der, - si litt mer..!"

Foto: Mark Roberts Photography (flickr).  Southern Great Plains Site, Oklahoma.

Divergent thinking - mulighetstenkning

Denne supre forelesningen med kreativitetsekspert Sir Ken Robinson får meg til å tenke på viktigheten av fokus på pedagogisk entreprenørskap.  Han er opptatt av hvordan skolen kan ruste elevene for å møte fremtidens utfordringer.

Han sier noe om hvordan utdanningsystemet i all hovedsak verdsetter akademisk kapasistet, og hvordan vi belønner elevenes evne til å sitte i ro, og følge med på det læreren sier.  Selvfølgelig skal elevene våre kunne følge med, og ta i mot beskjed fra lærerne, men det slettes ikke sikkert at læreren alltid sitter med alle svarene.  Det er vel heller ikke sikkert at det er et ønske fra framtidens arbeidsgivere at de vil ha ansatte som er flink til å sitte i ro, og gjøre akkurat det de får beskjed om? Eller?

Robinson hevder skolen er laget ut fra behovene til den industrielle revolusjonen og opplysningstiden, og at vi ikke kan møte fremtidens utfordringer med denne typen skole og undervisning.

Det er da han introduserer begrepet divergent thinking, som innebærer evne til å se mange ulike løsninger på et problem eller utfordring, og se mange ulike måter å tolke et spørsmål på.

Det er denne kompetansen vi må søke å bygge hos elevene.  Da er det ganske nedslående når Robinson refererer til undersøkelser som viser hvordan evnen til divergent thinking blir dårligere i løpet av utdanningsløpet.  Denne evnen er altså på topp i barnehagen, og så blir den dårligere etterhvert.  Dette ikke likegyldig informasjon for oss som jobber i skolen, og det taler for å jobbe for økt entreprenørskapskompetanse, både hos elever, lærere og skoleledere.

Vi som også mener at det sosiokulturelle læringsperspektivet er viktig, kan også støtte oss til:

"Great learning happens in groups".

Ken Robinson

Entreprenørielt entreprenørskapsarbeid?

Jeg drister meg til å komme på følgende påstander:

"Det å drive ungdomsbedrift (UB) som del av undervisningen er entreprenørskap, men det er ikke sikkert det er særlig entreprenørielt."

"Lærere med en entreprenøriell holdning vil ikke nødvendigvis drive med pedagogisk entreprenørskap i undervisningen."

Selv har jeg flere ganger observert hvordan det å drive UB løses på en lite entreprenøriell måte.  De involverte lærerne tar i alt for stor grad styring over elevenes arbeid.  Det hender sågar at de bestemmer hvilket produkt elevene skal ha i bedriften sin, og gjør avtaler vedrørende salg og markdesføring på vegne av elevene.  Elevene vil dermed ikke få noen øvelse i det som er hensikten med å drive UB som metode.  Bruken av mentorer er tilfeldig, eller overstyrt av lærerne.  Med tilfeldig mener jeg at god bruk nettverk ikke blir vektlagt i tilstrekkelig grad, og at læreren "sitter på alle svarene".

Når det gjelder min andre påstand er den noe mer kinkig, for selvfølgelig er vi helt avhengig av entreprenørielle lærere. De er nemlig en grunnleggende forutsetning for å få til pedagogisk entreprenørskap!  Likevel kan det skje at noen av disse lærerne ikke like godt behersker den planmessige og systemiske tilnærmingen til arbeidet.  I sin iver og kreativitet kan de glemme å involvere elever, kolleger og andre samarbeidspartnere, slik at de ikke får den samme øvelsen i initiativ og handligskompetanse.  Nytenking og en kreativ tilnærming til undervisningen må deles og utvikles sammen med andre, for entreprenørskap skjer ikke i "et lukket klasserom". 

Det blir først til pedagogisk entreprenørskap når elevenes arbeid blir synlig, og involverer parter fra samfunns-, nærings- og arbeidsliv.

Her har vi mange utfordringer.  Jeg tror at synlighet, og det å "slippe elevene løs", kan være krevende øvelser for mange, meg selv inkludert.  Dette må vi øve oss på, og det stemmer ganske godt med det jeg har skevet i tidligere innlegg: Entreprenørskap er også en øvelse.

Målstyring vs kreativitet og utvikling

I dag var jeg på forelesning med professor Kari Smith fra UiB.  Tema var: "Vurdering rundt vurderinger". 

Etter endt forelesning var jeg ganske oppløftet, og jeg gjorde noen refleksjoner rundt hvordan mye av hennes tankegods og forskererfaring bekrefter viktigheten av pedagogisk entreprenørskap!

Hun viser til Biesta (2009) som sier at utdanning har tre funksjoner:
1. Kvalifisering (målstyrt, etter klare målbare krav)
2. Sosialisering
3. Subjektifisering (fremmer individets utvikling)

Jeg har tidligere nevnt noe om utfordringene med å få pedagogiske entreprenørskap inn i skolens utviklingsplan, hvor mål og vurdering av måloppnåelse er viktig.  Slik jeg tolker det, får jeg støtte for dette synet i dagens forelesning.  Biesta og Smith hevder nemlig at kvalifisering lett kan hemme sosialisering og subjektifisering.  Hvis kun det målbare blir det styrende, er det hemmende på kreativitet og utvikling!

Kari Smith konkluderte med at: "alt kan ikke måles, og når vi gjør det, er det en svakhet".  Når jeg vet at entreprenørskapskompetanse bl.a. innebærer evne og vilje til å ta initiativ, nytenkning, kreativitet,selvtillit, samarbeid, sosiale ferdigheter og risikovilje ser jeg klart at dette kan komme i kategorien av det som er vanskelig å måle, men det er ikke mindre viktig av den grunn!

Hun viser også til McKernan (2010) som hevder at vi ikke vil få noen samfunnutvikling hvis vi i skolen bare skal belønne, og ha fokus på, at elevene bare skal kunne tilegne seg kunnskap som er allerede kjent fra før, og vi sier oss fornøyd med det. 

Det fører meg over på et av min favorittsitater, som jeg knytter til pedagogisk entreprenørskap:

"Imagination is more important than knowledge"
Albert Einstein

Hvorfor trengs entreprenørskapskompetanse?

Kort sagt trenger elevene entreprenørskap i skolen for å få bedre entreprenørskapskompetanse.  I handlingsplanen "Entreprenørskap i utdanningen" defineres entreprenørskapskompetanse slik:

Personlige egenskaper

og holdninger:

• Evne og vilje til å ta

initiativ

• Nytenkning og kreativitet

• Risikovilje

• Selvtillit

• Samarbeidsevne og

sosiale ferdigheter

I tillegg kommer kunnskap og ferdigheter om forretningsutvikling og nyskapingsprosesser, og det å lære fag og grunnleggende ferdigheter ved bruk av entreprenørielle arbeidsformer.

Det allmennpedagogiske motivet for entreprenørskap er å gjøre elevene kreative, initiativrike og arbeidssomme samfunnsborgere.  Dette knyttes ikke til spesielle fag, program eller utdanningsnivå, men er verdifullt for alle.

Entreprenørskapskompetansen skal fremme:  personlig initiativ, aktive handlinger, risikovilje, selvtillit, evne til å se konsekvenser, pågangsmot, samhandling, kreativitet, selvstendighet, nyskjerrighet, motivasjon og ansvarlighet.

Når jeg ser disse stikkordene tenker jeg på ulike stillingsannonser jeg har lest opp gjennom årene.  Når vi søker på jobb blir det vel lett slik at vi påberoper oss mange av disse evnene og egenskapene, selv om vi sannsynligvis tillegger ordene ulik betydning.  Hva det vil si å ha gode samarbeidsevner og gode sosiale ferdigheter?  Det kommer an på hvem vi spør og hvordan vi tolker svarene.  Jeg vil påstå at det først og fremst er gjennom praktisk arbeid vi får trening i disse ferdighetene, og at våre evner i så måte blir synlig for oss selv og omgivelsene.  Derfor må undervisningen gjøres praktisk rettet, virkelig og relevant.

Entreprenørskapskompetanse vil gjøre elevene bedre forberedt på de utfordringene samfunnet vil stå overfor i fremtiden. Eksempler er eldrebølge, helsekøer, økende internasjonalisering, mindre olje i Nordsjøen og mange utfordringer knyttet til naturvern og miljø.  I tillegg kommer alle de hendelsene som stadig skjer, og som ingen tilsynelatende er helt forberedt på.  Eksempler som faller meg inn er angrepene på World Trade Center, med de følgenene det fikk. Andre eksempler er ukontrollerbare oljeutslipp i Mexicogulfen, vulkanutbrudd på Island, finanskrise og svineinfluensa.  For oss i Bergen ser vi hvordan vinterens fourensingsproblematikk i sentrum med fordel kunne vært forsøkt løst med en mer entreprenøriell tilnærming!?

Målet om mer entreprenørskapskompetanse får selvfølgelig betydning for hvordan vi i skolen bør legge opp undervisningen.  Det er lite trolig at vi kan lykkes med dette hvis vi har en undervisning hvor læreren har alle svarene, og klasserommets vegger setter grenser for samhandling med andre ressurspersoner i omgivelsene for øvrig. 

For å få dette til, stilles det krav til lærerne, noe som er et innlegg i seg selv!