Han sier noe om hvordan utdanningsystemet i all hovedsak verdsetter akademisk kapasistet, og hvordan vi belønner elevenes evne til å sitte i ro, og følge med på det læreren sier. Selvfølgelig skal elevene våre kunne følge med, og ta i mot beskjed fra lærerne, men det slettes ikke sikkert at læreren alltid sitter med alle svarene. Det er vel heller ikke sikkert at det er et ønske fra framtidens arbeidsgivere at de vil ha ansatte som er flink til å sitte i ro, og gjøre akkurat det de får beskjed om? Eller?
Robinson hevder skolen er laget ut fra behovene til den industrielle revolusjonen og opplysningstiden, og at vi ikke kan møte fremtidens utfordringer med denne typen skole og undervisning.
Det er da han introduserer begrepet divergent thinking, som innebærer evne til å se mange ulike løsninger på et problem eller utfordring, og se mange ulike måter å tolke et spørsmål på.
Det er denne kompetansen vi må søke å bygge hos elevene. Da er det ganske nedslående når Robinson refererer til undersøkelser som viser hvordan evnen til divergent thinking blir dårligere i løpet av utdanningsløpet. Denne evnen er altså på topp i barnehagen, og så blir den dårligere etterhvert. Dette ikke likegyldig informasjon for oss som jobber i skolen, og det taler for å jobbe for økt entreprenørskapskompetanse, både hos elever, lærere og skoleledere.
Vi som også mener at det sosiokulturelle læringsperspektivet er viktig, kan også støtte oss til:
"Great learning happens in groups".
Ken Robinson
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar