Entreprenørielt entreprenørskapsarbeid?

Jeg drister meg til å komme på følgende påstander:

"Det å drive ungdomsbedrift (UB) som del av undervisningen er entreprenørskap, men det er ikke sikkert det er særlig entreprenørielt."

"Lærere med en entreprenøriell holdning vil ikke nødvendigvis drive med pedagogisk entreprenørskap i undervisningen."

Selv har jeg flere ganger observert hvordan det å drive UB løses på en lite entreprenøriell måte.  De involverte lærerne tar i alt for stor grad styring over elevenes arbeid.  Det hender sågar at de bestemmer hvilket produkt elevene skal ha i bedriften sin, og gjør avtaler vedrørende salg og markdesføring på vegne av elevene.  Elevene vil dermed ikke få noen øvelse i det som er hensikten med å drive UB som metode.  Bruken av mentorer er tilfeldig, eller overstyrt av lærerne.  Med tilfeldig mener jeg at god bruk nettverk ikke blir vektlagt i tilstrekkelig grad, og at læreren "sitter på alle svarene".

Når det gjelder min andre påstand er den noe mer kinkig, for selvfølgelig er vi helt avhengig av entreprenørielle lærere. De er nemlig en grunnleggende forutsetning for å få til pedagogisk entreprenørskap!  Likevel kan det skje at noen av disse lærerne ikke like godt behersker den planmessige og systemiske tilnærmingen til arbeidet.  I sin iver og kreativitet kan de glemme å involvere elever, kolleger og andre samarbeidspartnere, slik at de ikke får den samme øvelsen i initiativ og handligskompetanse.  Nytenking og en kreativ tilnærming til undervisningen må deles og utvikles sammen med andre, for entreprenørskap skjer ikke i "et lukket klasserom". 

Det blir først til pedagogisk entreprenørskap når elevenes arbeid blir synlig, og involverer parter fra samfunns-, nærings- og arbeidsliv.

Her har vi mange utfordringer.  Jeg tror at synlighet, og det å "slippe elevene løs", kan være krevende øvelser for mange, meg selv inkludert.  Dette må vi øve oss på, og det stemmer ganske godt med det jeg har skevet i tidligere innlegg: Entreprenørskap er også en øvelse.